Lyntale til Venstre

– Pass på lokalavisene, pass på demokratiet – og tro at dere kan gjøre noe med de store teknologigigantene, oppfordret […]

– Pass på lokalavisene, pass på demokratiet – og tro at dere kan gjøre noe med de store teknologigigantene, oppfordret Kjersti Løken Stavrum på Venstres Landskonferanse lørdag 21. oktober.

Venstre invitere Stiftelsen Tinius, Abelia, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Nordea Markets til å utfordre partiet på politikk for fremtiden under Landskonferansen 2017. Utfordringene ble fremført som korte lyntaler på fem minutter. Hver av innlederne fikk mulighet til å løfte frem viktige problemstillinger fra sine bransjer.

Kjersti Løken Stavrum, adm. dir. i Stiftelsen Tinius, tok til orde for en bevisst satsing på å styrke det journalistiske mediemangfoldet i Norge.

– Journalistikk er et felles gode. Når journalistene forsvinner, blir også journalistikken borte. Ingen overtar deres oppgaver, sier Løken Stavrum.

Les gjengivelsen av Stiftelsens appell her:

En av journalistikkens oppgaver er å lukke gapet mellom hva folk vet og hva de burde vite. Det er derfor viktig at journalistikken favner over brede stoffområder og hele landet.

De siste årenes nedbemanninger har i praksis ført til journalistiske blindsoner – både geografisk og innen store samfunnssektorer.

Ifølge en undersøkelse Kommunal Rapport gjorde i fjor, får 15 % av norske kommuner sjelden eller aldri besøk av en journalist på kommunestyrene eller formannskapsmøter. Reduksjonen av journalistisk kraft rammer alle lokalsamfunn – til og med Oslo er blitt en blindsone. Da jeg begynte som journalist, dekket jeg Oslo-politikk sammen med mange andre. Vi satt i presselosjen og avisene hadde egne messingskilt. Til og med VG hadde egne Oslo-sider. Da jeg noen år senere ble redaktør i Aften, dro jeg tilbake til bystyresalen. I presselosjen satt det da kun informasjonsmedarbeidere, i mangel av en annen konstitusjonell plass.

Svakere redaksjonelle krefter rammer også samfunnssektorer. For å ta et eksempel. Det er nesten ikke økonomisk journalistikk igjen i Norge i dag. Slik journalistikk finnes hovedsakelig i DN, Finansavisen og Kapital som alle er kostbare publikasjoner. Svak eller fraværende allment tilgjengelig økonomisk journalistikk kan over tid føre til at folk ikke vil forstå grunnleggende økonomiske sammenhenger. Dere politikere vil slite for å få en offentlig opplyst samtale om statsbudsjettet slik vi for eksempel trenger akkurat i disse dager.

Journalistiske blindsoner er ikke et bransjeproblem, men det preger bransjens evne til å levere på sin samfunnsoppgave. Over tid vil utviklingen innen journalistikken påvirke kunnskapen om det politiske systemet og tilliten til det. Frem til nå har folk kunnet stole på at kritikkverdige ting kommer frem. De har kunnet stole på at media ettergår makt og myndigheter. Kan de det nå lenger? Hvorfor kunne Boligbygg holde på så lenge før de ble outet i dagens lys?

Når journalistene blir borte, forsvinner journalistikken. Jeg ser ingen som tar over de oppgavene journalistene gjør. De erstattes et stykke på vei av innholdsmarkedsføring og bloggere – men det er ikke profesjonsutøvere, og de har heller ikke det frie og uavhengige ståstedet som redaksjoner som følger redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten har.

Vi trenger tiltak som styrker et mangfold av journalistiske medier og derfor den offentlige opplyste samtalen og derved demokratiet. I mangel av andre ideer, er fravær av arbeidsgiveravgift i en periode for å komme seg gjennom denne vanskelige overgangen det best egnede tiltaket. Det vil sikre en uavhengighet til stat og myndigheter som mediene er avhengig av.

Mediene trenger også rammevilkår som sikrer lik konkurranse i samme marked. Sogn Avis’ største konkurrent i dag er en global teknologigigant som heter Facebook. De kjemper om lesernes oppmerksomhet og de samme annonsekronene. Vi vet ikke hvor store de er. Vi vet i dag på prosenten hvor stor dekning f.eks. en avis har, eller utviklingen i annonsekroner til TV, men vi aner ikke om Google og Facebook tar 4, 5 eller 6 milliarder kroner ut av det norske annonsemarkedet. Uten informasjonen om teknologiselskapene får vi et mangelfullt bilde av hvordan mediesektoren i Norge utvikler seg. Vi mister kunnskap om samfunnet vårt. Og for øvrig forsvinner bidragene til velferdsstaten.

Som politikere må tro at dere kan gjøre noe med dette. Verden leter etter eksempler til etterfølgelse. Det minste vi i mediebransjen kan be om, er innsikt i tallene; hva henter de globale aktørene ut i hvert land – og hva skatter de. Facebook skattet 469.000 kroner til Norge i fjor. Det høyner jeg alene. Robert Murdoch snudde den globale mediebransjen da han sa at vi måtte begynne å ta betalt for journalistisk innhold. Et helt parti kan få til mye mer!

Min utfordring til dere i dag er derfor: Pass på lokalavisene våre, pass på demokratiet – og tro at dere kan gjøre noe med de store teknologigigantene.