Bedre helsevern er bra, men hva med vår digitale infrastruktur?

Sjølråderett ligger dypt forankret i den norske folkesjelen og ga oss nei til EU-medlemskap. Men vi lar Silicon Valley overkjøre […]

Sjølråderett ligger dypt forankret i den norske folkesjelen og ga oss nei til EU-medlemskap. Men vi lar Silicon Valley overkjøre oss fullstendig.

Det høres så uskyldig ut når en digital tjeneste, for eksempel Facebook, sammenlignes med en jernbane eller motorvei, slik Dagens Næringsliv gjorde på lederplass 29. mars. Avisen går langt i å anerkjenne at den nye, digitale infrastrukturen er kritisk for å bekjempe koronapandemien.

Dagens Næringsliv er ikke den eneste som forsøker å forklare dagens nye aktører ved å se bakover i tid og finne svar der. Muligheten til å søke informasjon, holde kontakten med hverandre og handle over nettet sidestilles av mange som helt nødvendige tjenester på linje med vann, strøm, jernbane og motorveier.

Sammenligning tilslører og ufarliggjør den virkeligheten vi står midt oppe i.

Faktum er at Norge har gjort seg helt avhengig av digital infrastruktur for å håndtere enhver hverdag og enhver krise. Denne infrastrukturen blir kontrollert av en håndfull globale selskaper. Dette har langt større samfunnsmessige konsekvenser enn koronaviruset.

Sammenligningen mellom Google og jernbane er helt villedende. En jernbane er en håndgripelig og fysisk infrastruktur, derfor kan myndighetene sette de krav og begrensninger som vi mener er riktig. En digital tjeneste leveres, derimot, uten spor av fysisk tilstedeværelse. Norge og andre land har aldri greidd å bli enige om at offentlig styringsrett også skal gjelde for digitale tjenester. Mens Vy må forholde seg til norske myndigheter, står Google langt friere og følger på viktige områder regler satt av dem selv.

Det tilforlatelige jernbanebildet halter også på et annet viktig punkt. La oss sammenligne et norsk kraftverk med en global søkemotor som Google. Slik kraftverket trenger vann fra et fossefall, trenger Google data. Mens norske myndigheter har full kontroll på vannet i elvene våre, flyter data uhindret gjennom den digitale infrastrukturen. Google setter som betingelse at tilgangen til tjenesten bare er mulig om du oppgir alle dine data og lar selskapet følge nettbruken din så inngående at det er umulig å forstå rekkevidden av det.

Enkelt sagt, den norske stat har råderett over vannet, Google har råderett over dataen. Og det er ikke bare Google. Gjengs for alle de globale techgigantene er at uten brukernes data, ingen digital infrastruktur.

Sjølråderett sto sentralt i motstanden mot EU og ligger dypt forankret i den norske folkesjelen. Vi ville ikke selge landet vårt på billigsalg, og overlate til Brussel å bestemme hvordan vi skulle leve. Men å overlate kontrollen over vår digitale jobbhverdag og vårt digitale privatliv til Silicon Valley, det gjør vi helt frivillig. Ellers skyldes det naiv uvitenhet? Vi gjør det dessuten med den norske statens velsignelse. Når var det vi mistet selvtilliten til at vi selv kunne spille en rolle i den nye digitale tidsalder?

Konsekvensen av denne avhengigheten er at utenlandske techgiganter er med på å forme det norske samfunn i langt større grad enn noen byråkrater i Brussel kunne drømt om. For hvem er det som bestemmer hvordan vår kultur utvikler seg? Er det ikke dem som har innflytelse på hvilke filmer vi skal se, hvilke poster eller nyheter vi skal lese, hvilke svar vi får på nettsøket vårt? Og norske bedrifter må også i stadig større grad følge reglene fra de samme selskapene, nettopp fordi de digitale tjenestene utgjør en helt nødvendig infrastruktur.

Skolevesenet og universiteter er også avhengig.

Tech-gigantene tilbyr den norske skole, helt tilforlatelig, billige eller helt gratis læreverktøy, igjen for å samle data; drivstoffet for all deres virksomhet. Det gir dem innflytelse på hva barna våre lærer på skolen, hvordan de går kledd, og hva de skal regne som et pent ansikt.

Apropos skolevesenet og krisehåndtering; Over 60.000 medlemmene av Facebook-gruppen «Korona-dugnad for digitale lærere» utveksler i disse dager undervisningsmateriale. Det vitner om handlekraft hos lærere i mangel på et nasjonalt alternativ. Men kunnskapen om denne undervisningen havner hos Facebook som eier både infrastrukturen og dataen. Dette ville ha vært et uvurderlig råmateriale for å bygge en digital undervisningstjeneste som kunne ha kommet våre barn til gode i en årrekke og dessuten tjent som kriseberedskap i skolevesenet. Kanskje myndighetene kan håpe på å få kjøpe tjenesten fra Facebook?

Myndighetene har fått kritikk for at Norge har et for dårlig helsevern til å takle en pandemi. Men ingen stiller spørsmål ved konsekvensene av den manglende råderetten over vår digitale infrastruktur, både i kriser og ellers. Her hviler det en fornektelse av både avhengigheten og sårbarheten. Det er på høy tid å utvikle alternativer.

Kommentaren er skrevet av Ole Jacob Sunde, styreleder i Stiftelsen Tinius og Schibsted Media Group, og ble publisert i VG 5. april 2020.