Stiftelsen Tinius

 

Derfor er jeg i media!

 

 Takk for invitasjonen.  Når dere har bedt meg komme hit, tar jeg det som en erkjennelse fra redaktørenes side av at vi som eier aviser fortsatt har lov til å mene noe om dem.  Idag er det ytterst få personlige eiere tilbake.  Sett fra den synsvinkelen  er jeg vel  snart verneverdig.

Men la meg  først gratulere foreningen med dagen. Femti år er en anselig alder og det er vel ikke uten grunn at femtiårsdagen  blir kalt "Middagshøyden". Etter å ha sett redaktører ved veldekkede bord gjennom mange år, vet jeg hvorfor.

Jeg mener at eiere og redaktører har en felles oppgave, uavhengig av at eieren er arbeidsgiver og redaktøren er ansatt.  Vi representerer poenget med å utgi aviser i det hele tatt.  Det er riktig som sjefredaktør Thor Bjarne Bore har  sagt:  Det er ikke det at en eier er farlig, det er hvordan han utøver sitt eierskap som har betydning.

En aviseier som ikke er aktiv og seriøs er   istand til å ødelegge sin avis, som en redaktør også kan. Eieren lager grunnsyn og rammebetingelser for sin avis, og innenfor det fungerer redaktøren fritt.  Men avisen kan som andre bedrifter gå nedenom.  Enkelte har ment  at om bare redaktøren fikk den fulle kontroll, ville alt være reddet, men det tror jeg ikke noe på.

Jeg vil gjerne si noe i Norsk Redaktørforening om det jeg har arbeidet med i det meste av livet. Det har aldri vært vanskelig for meg å snakke med redaktører. De har kommet og gått,  mens jeg er blitt værende.

Derfor er vi i media : Utgangspunktet var min kjærlighet til å kunne få lov til å skrive.  Det å kunne være med og bringe nyheter og kommentarer.  Skal du få det til, koster det hjerteblod, men det er ikke noe mer tilfredsstillende enn å få til noe som etter eget skjønn er godt journalistisk håndverk. 

Bortsett fra to år som kelner i California har jeg ikke hatt annet enn jobber i avis, på alle ulike plan.  Jeg har aldri tapt min kjærlighet til aviser.  Jeg begynte som  journalist og pressefotograf , og tidlig i min karriére søkte jeg råd hos Aftenpostens daværende sjefredaktør Torolv Kandahl:  Skulle jeg  fortsette på en journalistisk løpebane eller gå over i forretningsadministrasjonen ?

Kandahl svarte: "Tinius, du kan alltid ansette noen, men du kan ikke ansette en erstatning for ditt eierskap".

Jeg ble avisdirektør og har nok  savnet skriverivirksomheten, men jeg fant at  jeg kunne gjøre mere nytte for meg som aviseier enn som journalist.

Jeg vil ikke påstå at aviseieren er et hellig dyr fordi han er aviseier, men om han vil, kan han gjøre noe godt. Det er avhengig av personlig vilje. Har man det, kan man gjøre noe godt.

  Jeg er ikke tilhenger av at man kobler stillingene som sjefredaktør og administrerende  direktør sammen. Jeg har merket meg  at utvalget som har utredet organiseringen av A-pressens aviser ikke går inn for "et prinsipielt valg av enledermodell i konsernets aviser" og ser dette som et skritt i riktig retning.  Her er det en viktig forskjell mellom utlendinger og norske aviseiere. Utenlandske aviseiere vil gjerne ha kontroll med hva avisen skal mene  daglig.

Man kan ikke forvente at en utenlandsk eier skjønner, kjenner  eller vil følge norske kulturtradisjoner.  Hvis man f.eks. syndikaliserer en avis i Arizona, Østerrike og Oslo, er ikke norske kulturhensyn utslagsgivende.

Jeg sier ikke at alle utenlandske eiere fordi de er utlendinger vil ha norske journalister til middag, det kan godt være at de er utmerkede eiere.

Jeg tror ikke vi nordmenn er særlig mer hellige enn Murdocher, men vi er født og og vokst opp her hjemme. Henrik Ibsen sier dette klart:

"Koen giver kager

og stuten mjød,

Spør ei om den smager

sur eller sød.

Hovedsagen er, det må du ei glemme:

Den er brygget herhjemme."

Jeg mener at hvis en  redaktør skal gjøre jobben sin og ha maksimal troverdighet, må han rent formelt være isolert fra forretningsmessige interesser.

Noen tror at dette  er annerledes, for eksempel når det gjelder VG. Men hvis en redaktør på noen måte er avhengig av forretningsmessige interesser, vil det si at han i sin vurdering av hva avisen skal mene, ikke står fritt. Han kan  la seg influere av hva  som tjener avisens økonomiske interesser.  Jeg har  aldri hatt inntrykk av at for eksempel VGs redaktører inntar noe standpunkt ut fra forretningsmessige hensyn.

Men : Hvis en redaktør over lang tid går inn for å ødelegge markedet og går inn for å ødelegge sin avis, vil han før eller senere bli erstattet.

Da jeg møtte for Ytringsfrihetskommisjonen, var det en dame der som mente at jeg var rasist fordi vi har det kristne verdigrunnlag i våre vedtekter. Jeg kunne da ikke ansette en redaktør fra Islam, sa hun.

Jeg svarte at en redaktør forutsettes å være lojal mot avisens formål og rammebetingelser.  Derfor var det ikke noe prinsipielt i veien for å ansette en person fra Islam, men vedkommende måtte da overbevise meg om at han aktet å nøye seg med skrivemaskinen som våpen.

Redaktøren som meningsprodusent er blitt sterkt redusert.  Ihvertfall  i aviser av noen størrelse, fordi redaktørens rolle som bedriftsleder er kommet sterkere frem enn før.  Redaktørens første ansvar er å organisere og lede redaksjonen.  Hvorvidt han skriver selv, er mindre viktig enn at han sørger for at andre kan skrive talentfullt og uavhengig .

Helt til forholdsvis nylig mente alle at en redaktør var en mann som sto og talte fra kasser og talerstoler og hadde interessante oppfatninger om alt mulig.  Slik er det ikke lenger, ihvertfall ikke i aviser av noen størrelse.  Den gamle redaktør er forsvunnet.  Det  er ikke av veien at han har en viss formuleringsevne, men det er ikke krav nummer 1.

Dette betyr ikke at redaktøren er borte, men at hans arbeidsoppgaver er blitt noe annerledes.

Mange mener at mediene styrer Norge.  Ja, men det er redaktørene, ikke meg.   En aviseiers første forpliktelse  som jeg føler meget sterkt, heter ansvar for at hans avis skal utføre sin rolle best mulig.   Det betyr ikke at enhver aviseier har et tomrom mellom ørene. Det hender også at  en aviseier tenker og kommer frem til oppfatninger.  Jeg kan godt ha diskusjoner både med Per Norvik og Olav Versto, men disse diskusjonene og samtalene ville jeg ikke hatt hvis jeg hadde følelsen av at de lot mine tanker og idéer skyve tilside det som de mente var riktig.

Å få mennesker som til de grader var enig med meg, så uheldig har jeg aldri vært.

Nei, hvis man foretrekker, eller er avhengig av at mennesker klapper i hendene og sier ja, da kommer man ikke videre og gjør ikke  jobben sin.  Et samfunn hvor alle skal være enige, fører til en katastrofe.

I  lengden har ikke en sjefredaktør alene maktmidler til å forsvare seg selv og sin avis,  hvis det økonomiske press blir for sterkt.  Den eneste som kan gjøre noe med det, er en aviseier.  Sålenge vi har et samfunn med privat eiendomsrett, nytter det ikke å gå lovveien for å forsvare avisene.  Mange tror at   eiere har betydelig innflytelse i en avis  ved  å gripe inn i redaksjonen.   Sett fra min synsvinkel har eieren innflytelse  fordi det først og fremst er på forretningssiden man kan beskytte en fri og uavhengig redaksjon. Sålenge  aviseiere eksisterer, er det derfor eierne som kan forsvare trykkefriheten, hvis de vil.

For meg er dette helt vesentlig,  fordi jeg som gammel avismann og aviseier mener at det bare er sterke og uavhengige aviser som kan fylle sin oppgave.   Dessuten vet jeg av erfaring  at bare sterke og uavhengige aviser bevarer sitt grep på markedet og dermed blir lønnsomme forretninger.

Det virker kanskje  underlig at en aviseier ikke vil bruke sine aviser til politiske formål, eller for å oppnå personlige fordeler.   For oss er det primære å være profesjonelle og  gjøre dette skikkelig og ordentlig.   Selvsagt vil vi også tjene penger.  En økonomisk svak avis har erfaringsmessig  større vanskeligheter med å forsvare sin uavhengighet enn en avis med solid økonomi.  

Når jeg mener dette så sterkt, er det sikkert  fordi jeg  er den siste i aktiv tjeneste  innenfor huset  fra  familien som opprinnelig grunnla  vår virksomhet .  Som  representant for  en lang avistradisjon føler jeg en forpliktelse til å  føre denne tradisjon videre i en ny tid med helt nye og andre medier. 

Jeg vokste opp med Aftenposten og har i løpet av mine år i avishuset sett Schibsted  bli Norges største  medieselskap. 

Vi utgir idag de to største avisene i Norge, Aftenposten og Verdens Gang. Vi eier den største avisen i Sverige , Aftonbladet, og har overtatt Svenska Dagbladet.  Mange regner dette som Sveriges viktigste avis.  Vi driver forlagsvirksomhet, TV-kanaler, film- og TV-produksjon  og har skaffet oss en dominerende posisjon i den skandinaviske utviklingen av innholdstjenester på Internett.  Vi er engasjert i Estland, vi har startet gratisaviser i Sveits og Tyskland.  Vi  driver ikke med noe annet enn medier .

Vårt mål på  lengre sikt er  vedtatt i Schibsteds konsernstyre.   Det  er å  "bli Skandinavias ledende mediebedrift gjennom å være den foretrukne innholdsleverandør til lesere, seere og annonsører, uavhengig av medievalg ".

Jeg har lært meg hvilken lykke det er å ha fått tvilen i fødselsgave.  Derfor har jeg et tillegg til vår vedtatte visjon:   Hvorfor det ?   I uttrykket "ledende mediebedrift" ligger et løfte om kvalitet som jeg håper skal bli til samfunnets beste,  ellers er det ikke noen nytte i det vi gjør.    Det er ikke galt å tjene penger, men det er ikke noe mål i seg selv. Vi tjener penger,  for ellers er ikke bedriftene solide.   Men om vi bare har en haug med gullmynter har vi ikke gjort noen nytte.   Det er hvordan vi bruker disse gullmyntene som er poenget.

Jeg mener at den redaksjonelle frihet og ytringsfriheten bør være  praktisk talt ubegrenset. Begrensningen ligger i slike ting som privatlivets fred, straffeloven osv. Selv om pressen av og til må sette seg  ut over lover og regler.

Offentlig innsyn ville aldri kommet hvis ikke pressen hadde holdt på med det.  Jeg tror samfunnet ville vært fullt av Romeriksporter om ikke pressen hadde fungert. Noen kaller oss storsnutet  fordi vi synes at vi er litt spesielle når vi arbeider med pressen,  og vi er nok det, men jeg tror vi har rett til det.

Hvis vi hadde  kjøpt alt vi er blitt bedt om å kjøpe hadde vi eid svært meget av norsk presse.  Vi har ikke kjøpt noen del av norsk presse mot  ledelsens vilje. Tvertimot.

Da vi kjøpte Aftonbladet og Svenska Dagbladet, var vi opptatt av : Hva  er disse avisenes spesialitet ?  Hva har disse to avisene ?  Det er et preg vi må forsøke å bygge videre på.

På samme måte som  Svenska Dagbladet og Aftonbladet i Sverige,  er  Aftenposten og VG  motpoler i Norges avisverden, i utseende, politisk,  journalistisk og i  markedet.   For oss er det et prinsipp  at de aviser vi eier skal være  uavhengige, drives som selvstendige virksomheter og   konkurrere, også med hverandre.   Vi ser det som en stor fordel at de dekker forskjellige behov.    Rent  praktisk er det vel  først og fremst i produksjonen at vi  kan tenke oss å iscenesette et samarbeide.

Schibsted er idag et så stort konsern og omfatter så mange forskjellige medier i flere land, at selv om vi skulle ønske det, ville vi ikke klare å drive noen form  for  ensretting.   Jo større vi blir,  jo vanskeligere vil det være eventuelt å skulle påvirke alle de redaksjoner som arbeider innenfor vårt eierskap.   Vi har ingen interesse av å skulle gjøre noe i denne retning.   Heller ikke er vi interessert i redaktører og redaksjoner som lar seg ensrette.   

I utviklingen av Schibsted er børsnoteringen av vårt konsern et vendepunkt.   Før vi traff beslutningen om dette var jeg i meget sterk tvil. Med den forretningsstrategi vi hadde, behøvet vi ikke hente inn kapital fra et kapitalmarked som Børsen er.   Jeg mente  at å styre en privateid ansvarlig bedrift var mye enklere.  Du kunne handle raskere enn du kan med en børsnotert, hvor du er underlagt et stort regelverk.  Men store fordeler ved en børsnotering kom etterhvert   klarere frem.  Når man har et par milliarder i omsetning og vel så det, da er den 100 prosent ansvarlige private form blitt en anakronisme. 

Helt siden slutten av 1970-årene tenkte jeg på hvordan   min store eierpost kunne bli maksimalt nyttig for bedriftene.   Derfor stilte jeg  betingelser  for  å gå over til aksjeselskap .  Den første var at en eierpost på over 25 prosent skulle gi samme innflytelse som 33-34 prosent.   Dette omtales som negativ kontroll i aksjeloven i Norge.   Dernest at en slik eierpart skulle ha rett til å utpeke et styremedlem.   Dette ble de andre eiere enige i.

Dermed gikk vi over til aksjeselskap og konsernet ble børsnotert.   I tur og orden har de fleste av de øvrige eiere solgt sine aksjer.   Etter dette  er jeg  med min store aksjepost den eneste fra vår  opprinnelige eierfamilie med større innflytelse.   Så har vi fått   mange nye eiere, som er helt utmerkede .   De  er profesjonelle, faglig dyktige og legger seg ikke opp i hvordan vi driver vår butikk i det daglige. 

Da jeg ville  sikre avisenes frihet  så langt som mulig overfor fremtiden,  mente jeg at dette kunne best gjøres ved at  mediekonsernet   drives videre etter de grunnleggende prinsipper vi har fulgt i så mange år:   På   eiersiden  blander vi oss ikke inn i det redaksjonene skriver eller rapporterer, men bestemmer redaksjonenes rammebetingelser.

Med bakgrunn i dette bestemte  jeg i 1996   at min eierpart  i Schibsted skal utgjøre en helt spesiell garanti for frihet og uavhengighet for Schibsteds aviser og øvrige massemedia.   Jeg opprettet en stiftelse med navnet "Stiftelsen Tinius" .   Her la jeg  til grunn redaksjonell uavhengighet, troverdighet og kvalitet i de medier vi er eiere i.   Til å overvåke dette har jeg utpekt et styre.  I tillegg til å påse at kravene blir oppfylt, skal dette styre arbeide for en langsiktig og  sunn økonomisk utvikling av Schibsted-konsernet.

Med beslutningen om å forsøke å  garantere avisenes frihet er det mitt håp at jeg skal bli   "et nyttig gjenferd".

Konsekvensen av min beslutning er at det styre jeg har opprettet for min egen aksjepost vil overta den innflytelse familien hittil har hatt. Dette vil skje "hvis jeg dør", som de Gaulle sa .   En eier som eier en liten del av en avis kan ikke alene mobilisere så stor innflytelse at han kan være et effektivt forsvar.  Man må i det minste ha aksjelovens muligheter for såkalt negativ kontroll for å kunne gjøre noe, hvis man vil. Det er dette min aksjepost sikrer stiftelsen.

A-pressen diskuterer nå opprettelse av en stiftelse som skal "trygge grunnsynet" i  avisene. Uten å ha studert alle forslagene i den innstillingen som foreligger fra "Grunnsynutvalget" , vil jeg ønske A-pressen velkommen. Aksjeloven  går over alle  slags vedtekter , så jeg ser ikke helt hvordan en stiftelse skal kunne forsvare aviser som er gjenstand for oppkjøp, hvis de er aksjeselskaper, men det vil vel bli klarlagt. Forøvrig  kan det virke som om opplegget går noe langt i detaljer overfor redaktørene. Det gjør ikke jeg med "Stiftelsen Tinius". 

Mange tror at jeg har villet utelukke min familie fra å arbeide i Schibsteds bedrifter.   Det er ikke riktig.   Men det er ingen selvsagt ting at de skal kunne arbeide der.   De må konkurrere på like fot med andre søkere til stillinger .

Når det gjelder forholdet til min familie, var poenget at hvis man stykket min aksjepost opp, ville  hensikten bli borte.   Da jeg satte som krav at minst 25 prosent gav negativ kontroll,  ble det helt avgjørende å holde eierposten samlet.   Men om vi fortsetter å drive bra, ser det ikke ut til at mine etterkommere  vil lide noen nød.

Så har enkelte analytikere ment at stiftelsen er et symbol fra en svunnen tid. De mener at stiftelsen  kan  skape  tvil om konsernets evne til å tilpasse seg den nye økonomien.

For meg er poenget betydningen av en fri og uavhengig presse.    Hvilken nytte har man av en presse hvis den ikke er fri og uavhengig ? 

Fremtiden for mediene kan jeg ikke si så mye om.

Vi bestemte oss  for gratisaviser da vi overbeviste oss selv om at en  gratisavis kan være en seriøs avis. Vår erfaring er at kvalitetsaviser er dyre å drive, men vi er bekymret for at om publikum får de gode gratisaviser , behøver de ikke betale for å få en god avis. Vi kan ikke lukke døren, vi må se hva som er riktig i et marked i endring. 

Jeg er veldig bekymret for investeringsvolumet i elektroniske medier, men har slått meg til ro med at dette er den industrielle revolusjon om igjen.   En eller annen gang vil noen sitte igjen med seieren, men jeg har ikke lyst til å være pioner og har heller ingen trang til å sitte igjen med en masse regninger.

Jeg har holdt på så lenge med papiraviser og eiere og styringssystemer at jeg ikke helt skjønner det matnyttige ved mange av de elektroniske medier .

Jeg har ikke sett noe sted at de elektroniske medier fører til noen solidere base menneskelig sett enn vi hadde før.   Jeg tror at det er en fordel å ha medier av en type som betinger at man må bruke de grå celler i hodet og ikke bare trykknapper og skjermer.

Jeg har en innbitt tro på papiravisenes evige fremtid.